Bli med inn i Bente og John Arnes eventyrlige hytteidyll mellom barske romsdalsfjell

- Dramatikk er det nok av for den som bor eller har hytte i Eikesdalen. Hvis ikke naturen selv steller den i stand med ras og steinsprang, er det alltids ”noen andre” som melder seg på. En basehopper fra Hawaii omkom her for noen få år siden. Det skjedde rett for øynene på oss.

I Mardalen, den lille sidedalen i Eikesdalen, finner man ikke noe hyttefelt. Men noen få skritt fra parkeringsplassen der hundrevis av turister hvert år parkerer for å ta den timelange turen opp under fosseattraksjonen Mardøla, så kan det være man oppdager noe hyttelignende bak noen uhorvelig store steinblokker.

- Det er i grunnen ganske fantastisk. Selv med den store turisttrafikken til Mardøla, er det ingen som får noen ide om at de skal rusle en annen vei. Det er jo fint for oss. Vi liker den unike roen og stillheten her på hytta, sier Bente og John Arne Vaagsæter.

For hytta deres ligger godt gjemt bak og mellom digre kampesteiner, som en gang i tida ble født av de monumentale Eikesdalsfjellene. Frodige lauvtrær og andre vekster bidrar også til å tylle eiendommen inn i en grønn eventyrverden. Mye har naturen regissert helt på egen hånd. Men hytteeierne har med sitt grønne talent og forkjærlighet for blomster, planter og sans for estetikk gjort eiendommen til noe helt ekstraordinært.

- Det har jo ryktes at vi har skapt noe spesielt her, sier John Arne. I årenes løp har vi tatt i mot mange hagelag og andre foreninger, som har ønsket å se hva som skjuler seg bak grinda.

Det er stauder som er John Arnes store lidenskap. Han har ikke tall på hvor mange han i årenes løp har samlet. Det er snakk om flere hundre. John Arne er på fornavn med dem alle. For å skape den helt spesielle atmosfæren har det vært til stor hjelp å ha hatt gode gartnerforbindelser som har skaffet sjeldenhetene til veie.

- Jeg bestilte en gang en busk som gartneren med faglig tyngde mente ville være sjanseløs her inne. Han tok helt feil, forteller han og viser oss Soleiebusk («Kerria japonica»). Andre planter har han utviklet selv, for eksempel etter å ha kommet over interessante frøslag på sine mange turer utenlands. Noen spennende hybrider har han også fått fram.

Stauder er hovedinteressen.

- Det fine med stauder er at de er mindre kravstore enn mange andre planter. Vi luker tidlig på våren, siden lar vi staudene selv ta styringen. Den nitide pleien har vi sluttet med. Nå skal de bare få vokse og gro – og bli gamle sammen med oss to, ler John Arne henvendt til kona Bente.

Her er i det hele tatt et fantastisk vekstmiljø på denne litt over ett mål store flekken, forteller han. Det er mye takket være den utbredte lauvskogen i traktene. Nåletrær finnes ikke her ved hytta. Etter hvert som bladene har visnet og råtnet, er det gjennom tidene blitt skapt en helt unik, næringsrik jordbunn. Her vokser ”alt”.

- Å sette en spade i jorda er som i skjære i smør, ler Bente. Eller som å ta en skive av brunosten, supplerer John Arne. 

Jordsmonn og klima varter i fellesskap opp med et uvanlig godt oppvekstmiljø. Været er nemlig et annet her i Romsdals indre – ikke langt fra Lesja-traktene.

- Værskillet går midt på Eikesdalsvatnet. Vi kan dra hjemmefra, fra Molde, i sørvestlig drittvær. Men så – når vi kommer ut av den lange Viketunnelen på veien langs Eikesdalsvatnet – kan sola skinne. Mindre nedbør og høyere middeltemperatur gjør dette til et perfekt feriested, mener John Arne. Men så har han også vært i Eikesdal på sommerferie fra han var fire år gammel.

På tunet ruver et voksent valnøttre, plantet kort tid etter at hytta ble tatt i bruk i 1976. Ikke uvanlig i og for seg; slike finner man så å si i alle kyststrøk i Syd Norge, forteller han. 

Vi høster nesten årlig valnøtter. De slipper hamsen og faller i bakken så å si på dagen, og da gjelder det å være på plass. Her er nemlig konkurranse om ”varene”. Senhøstes i fjor stakk ekorn av med nesten hele avlingen. Bare skallene lå igjen på plenen. Det skal ikke skje i år, bedyrer John Arne.

Dyrelivet er livlig også på andre måter. Utenfor den inngjerdede eiendommen paraderer til stadighet prektige hjorter. Selv om de lett kan bykse over et gjerde som dette, holder de seg utenfor.

- Jeg har forresten et riktig så fint samarbeid med hjortene. Her i Eikesdal har alm til alle tider vært viktig som sauefor. Greiner og bladverk ble kuttet og brukt til for. Når jeg fra tid til annen trimmer almene på og rundt eiendommen legger jeg alt sammen fra meg utenfor gjerdet. I løpet av en uke har hjorten gnaget av all barken slik at jeg kan kappe ”ren ved” til peisen. Alm er førsteklasses brensel. Den brenner så jevnt og fint og var det foretrukne brenselet under takka når det skulle stekes lefse og flatbrød her i dalen, forteller han.

Med årene er det blitt fire bygninger på stedet. John Arnes far, Rolf, bygde hovedhytta – en koselig laftet bygning fra Tynset, samt et lite uthus. Disse overtok dagens eiere kort tid etter at de sto ferdige.

- Det er Bente som er eieren, ikke meg, skratter John Arne. Senior Vaagsæter ville det slik.

- Men så er det jo slik med en laftehytte at den ikke egner seg for påbygging, sier John Arne. Et lite anneks stablet vi opp på egen hånd i 1992. Men da familiens plassbehov økte ytterligere, fikk vi Rindalshytter til å bygge den neste, som blant annet inneholder en stor stue og kontor. Arbeidslaget begynte i 12.30-tida og klokka 21 om kvelden sto laftekassa klar.

De lave bygningene blir nesten borte blant alle natur- og kulturvekstene. Her gror alt så fort og kraftig at man nesten hører voksteren. Også på takene går det vilt og frodig for seg. 

- Vi la nettingsekker med torvstrø og sådde i med plenfrø. Men det tok ikke lang tid før naturen selv tok styringen. Rødkløver, blåklokker og prestekrager har sådd seg selv på alle takene, kanskje med litt hjelp fra småfuglene.

Da hytteplanene kom på bordet på 1970-tallet, var det helst tomt ved Eikesdalsvatnet familien Vaagsæter så for seg. John Arne er glad for at faren til slutt gikk for den lune pletten bak kampesteinene noen hundre meter unna.