Omtrent halvparten av artene er sjeldne eller truet i Norge og i løpet av 2005 ble de fleste av disse samlet inn. Det er etablert en bjørnebærhage på Bioforsk Øst Landvik like ved Grimstad, hvor disse artene tas hånd om og stelles, slik at de er sikret for framtida. Det sier Åsmund Asdal, rådgiver i Norsk Genressurssenter.


Hvorfor skal vi ta vare på ville bjørnebær?

Bjørnebær vokser villig, hvis den bare får muligheten og kan dominere et område om den får gode overvintringsforhold. Ingen av de kommersielt dyrkede bjørnebærsortene i Norge har opphav i norsk materiale, derimot er alle importerte, noe som gjør at de helst bør dyrkes i tunnel for å gi årssikker avling.


- Artene bør tas vare på, både for sin egenverdi og for mulig utnyttelse, blant annet i framtidas planteforedling. Det sier Asdal og henviser særlig til ett av punktene i mandatet for Norsk Genressurssenter: ”Koordinere arbeidet med bevaring av plantegenetiske ressurser”. I den forbindelse ble det laget en rapport med tittelen ”Kartlegging av ville bjørnebærartar i Norge” av Ingunn Espedal i 2002.


I løpet av siste halvdel av 1800-tallet ble det samlet inn herbariebelegg av mange arter av bjørnebær, men først de siste 20 årene har innsamlings- og bestemmelsesarbeidet skutt fart igjen. Dette arbeidet viser at det er et stort genetisk mangfold og noen av artene er unike for Norge og enkelte for Norden, noe som gjør oss enda mer forpliktet til å ta vare på materialet. Noen arter er i kategorien svært truet eller truet, enten på grunn av få planter, utsatt vokseplass eller få lokaliteter. En måte å ta vare på materialet er altså å opprette en bjørnebærhage som fungerer som en genbank for alle artene.


Biologi og vokseplass

Bjørnebær (Rubus spp.) tilhører rosefamilien og vokser over store deler av den nordlige halvkule. I Norge er den imidlertid lokalisert til kyststrøkene fra Østfold til Aure i Møre og Romsdal. Inn i landet er det registrert bjørnebær så langt som til Flå i Hallingdal.


Bjørnebær er flerårige busker med lange jordstengler og opprette skudd. Skuddene er ofte vedaktige andre året og får da blomster og bær på sidegreiene. Etter modninga andre året dør skuddene som hos bringebær. Skuddene kan bli fra en til fire meter lange og med en mengde skarpe rette eller bøyde torner. Ved hjelp av tornene hekter busken seg fast i andre busker og trær slik at den lettere får en opprett vekst. Tornene verner også mot beitedyr. Bladene er hovedsakelig 3-kobla med korte eller lange småbladstilker. Blomstene er 2-5 cm i diameter med 5 grønne eller hvitlodne begerblad og 5 hvite eller rosa kronblad.


Bærene som sitter lengst ute i blomsterstanden modner først, mens de innerste bærene sjelden blir modne. Den svarte fargen på bærene kommer av forskjellige antocyan-pigment som først utvikles i det ytterste cellelaget som får mest sollys og så innover i bæret. Derfor kan det være vanskelig å vite om bjørnebæret er modent tvers gjennom. Modne bær inneholder om lag 85 % vann, 7 % av friskvekta er sukker, men lite vitaminer (12 mg vitamin C per 100 gram friskvekt, bare tyttebær, slåpetorn og hagtorn har mindre innhold av C-vitamin)


Bjørnebær vokser i halvåpent lende med kratt og skogkanter, langs veier og mot fjellvegger, i åpen kystlynghei og på lune steder langs kysten, likevel tåler den lite sjøsprøyt. Vokser bjørnebærene i tett skog får den sjelden særlig rik blomstring og det blir lite bær. På beite kan den få et oppsving fordi dyra lar den stå igjen på grunn av de spisse tornene. Bjørnebæra er således varmekjære arter som liker seg best på solvendte plasser med dyp jord og vanntilgang.


Artsforskjeller

Både torneformen (rette, skrå, svakt buet, seilbuet, krumme, klokrumme, bredden ved basis), behåringen (rette hår, stjernehår, kjertelhår) og bladrandens bredde og form ved basis varierer fra art til art. En ny art bestemmes gjerne på grunnlag av blad- og blomsterskuddenes behåring, kjertler, og torner. Likeledes behåring og småbladets form på bladskuddene kan variere fra art til art.


Gleden over bjørnebærene varer lenge

Bær i toppen av planta modnes før bærene lenger ned på planten. Bærmodningen foregår over en lang tidsperiode gjerne fra august til oktober. Det gjør at du kan plukke og spise bjørnebær i tre måneder. Årsaken er at bjørnebær er svært lite synkronisert i modningen. Mange av våre kulturplanter er foredlet med tanke på at de skal modnes til samme tid, slik at høsting kan foregå kun en gang og da har alle produktene samme modningsgrad som for eksempel ved tresking av korn om høsten.


Hele mandatet til Genressursutvalg for planter er:

  • Planlegge og gjennomføre tiltak med utgangspunkt i nasjonal handlingsplan
  • Koordinere arbeidet med bevaring av plantegenetiske ressurser
  • Gi råd i faglige spørsmål
  • Koordinere nasjonal oppfølging av arbeidet under Nordisk Genbank (NGB)
  • Bidra til å sikre kunnskaps- og kompetanseoppbygging
  • Samarbeide med det nasjonale rådet for genetiske ressurser, de andre genressursutvalgene og NGB.

Kilde og bilde: Matportalen.no