EUs vanndirektiv gjennomføres nå også i forvaltningen av norske vannressurser.
Foto: Lars Fuglevaag.
 

Rett før jul i fjor ble en ny norsk forskrift om vannforvaltning fastsatt, uten mye medieomtale. Vedtaket innebærer at et av EUs viktigste miljødirektiver, det såkalte vanndirektivet, nå gjennomføres i Norge. Formålet med både EU-direktivet og den norske forskriften er å beskytte miljøtilstanden i alle elver, innsjøer, grunnvann og kystnære områder. Der miljøtilstanden er truet, skal forurensning fjernes og andre tiltak settes inn for å gjøre forbedringer.

Store samarbeidsgevinster
Vann er en grunnleggende ressurs for oss alle, men i en rekke europeiske land er presset på vannressursene stort. Mangelfull forvaltning av vannressursene fører mange steder til redusert helse og trivsel.  

 

Miljøproblemer kjenner ingen landegrenser. I Europa finnes for eksempel mange vassdrag som krysser landegrensene. Ett lands miljøsynder blir dermed lett et annet lands problem. Dette er bakgrunnen for at et eget vanndirektiv har kommet på plass i EU.

 

 

Også Norge opplever miljøforringelser som først og fremst skyldes forhold i andre land. Sur nedbør og miljøgifter langs kysten vår er noen eksempler. Skal vi forbedre miljøforholdene i vann, er et felles rammeverk for vannforvaltning en naturlig og nødvendig løsning. Derfor er det en viktig begivenhet at EUs vanndirektiv har blitt en del av norsk rett gjennom den nye forskriften om vannforvaltning. 

 

Mer helhetlig
I Norge har vi vært ganske flinke til vassdragsplanlegging, kystsoneplanlegging og flerbruksplaner for vann. Samla plan for vannkraftutbygging og Verneplan for vassdrag er to eksempler på dette. Men, til tross for en god norsk tradisjon for informasjon og medvirkning, må den norske forvaltningen av vannmiljøet sies å ha vært oppsplittet, og derfor også unødvendig konfliktfylt. Også her vil gjennomføringen av EUs vanndirektiv gjennom den nye forskriften spille en stor rolle.

 

 

De nye føringene som nå er gitt, innebærer at alle aktiviteter som påvirker vannforekomstene, skal samordnes bedre. Det mest revolusjonerende er at vi vil få en mer helhetlig tenkning når vannressursene forvaltes. For eksempel skal det ikke lenger være nok bare å overvåke fysiske og kjemiske forhold i norske vannressurser. Også biologiske og økologiske forhold skal kartlegges. Dette betyr mer miljøovervåkning enn vi til nå har hatt.

 

 

Gjennom den økte overvåkningen skal årsakene til dårlige miljøforhold avdekkes. Om nødvendig skal det også settes i verk nødvendige forbedringstiltak. Poenget blir da å finne ut hvor stor menneskelig belastning for eksempel fisk, muslinger eller tareskog tåler, og å hindre at belastningen blir for stor.

 

 

Ni vannregioner
Miljøverndepartementet har det nasjonale ansvaret for oppfølging av EUs vanndirektiv, i tett samarbeid med flere andre departementer. Oppfølgingen i det enkelte land blir fulgt av EU-kommisjonen og EFTAs kontrollorgan (ESA).

 

 

Den norske forskriften basert på EUs vanndirektiv innebærer at Norge deles inn i ni vannregioner (se illustrasjon). I hver av regionene får en av fylkesmennene ansvaret for å styre arbeidet, og sikre god samordning.

 

I hver region etableres et samarbeidsutvalg. Dermed formaliseres en del nye arenaer der både ferskvann og kystvann skal ses under ett. Alle berørte parter skal bidra til en og samme prosess: planlegge, kartlegge tilstanden, identifisere utfordringene og definere miljømål. Dette vil skjerpe kravene til kunnskap og koordinering, og det vil gi bedre og mer forutsigbare ”spilleregler”. Det betyr neppe at forvaltningen blir fri for konflikter, men sikrer at alle legitime interesser blir hørt.

 

 

Mange utfordringer
Det er stor variasjon mellom regionene både når det gjelder størrelse og miljøutfordringer. I hver region skal det utarbeides tiltaksprogrammer som konkretiserer hvordan miljømål kan oppfylles på en kostnadseffektiv måte. For å kunne lage slike programmer, må vi kartlegge tilstanden i norske vannforekomster.

Der miljøtilstanden ikke er god nok skal det utredes hvilke tiltak som er nødvendige for å forbedre miljøet. Folk oppfordres til å delta, og på nettstedet www.vannportalen.no kan den enkelte følge med og påvirke arbeidet i sine vannforekomster.

I første omgang rettes fokus mot de vannforekomstene der miljøutfordringene er størst, i tillegg til flere grensevassdrag der det er viktig å koordinere planleggingen med våre naboland. For disse områdene skal den første forvaltningsplanen foreligge allerede i 2009. Denne første planen vil omfatte ca. 20 prosent av vannforekomstene i Norge.

 

 

Godkjente forvaltningsplaner som dekker alle vannforekomstene skal foreligge innen 2015. Basert på forvaltningsplanen vil de ulike myndigheter bruke sitt regelverk for å utløse tiltak. Deretter skal miljøovervåkningen gi svaret på hvilke tiltak som lykkes, og hvor godt vi oppfyller miljømålene. Forvaltningsplaner og tiltaksprogrammer skal så rulleres hvert sjette år.

 

 

Tetting av kunnskapshull
Den nye forskriften er et redskap for en bærekraftig vannforvaltning. Norsk miljøforvaltning ser fram til å gjennomføre dette i praksis. Vi har mye vann i Norge, og de fleste steder er miljøforholdene gode. Nå skal vi rydde opp og sette inn tiltak der miljøforholdene ikke er tilfredsstillende. Skal miljømålene nås, må det mange steder iverksettes en kombinasjon av tiltak.

 

 

Årsakene til dårlig miljøtilstand er ofte sammensatte og ikke godt nok kjent. Derfor må en del kunnskapshull tettes, slik at vi sammen finner fram til de mest kostnadseffektive tiltakene. Klarer vi å skaffe et bedre beslutningsgrunnlag og mer gjennomtenkte løsninger, vil vi øke mulighetene for å sikre et godt vannmiljø.

Kronikken er publisert i Dagbladet 18. april 2007.

Norge deles inn i ni vannregioner. Egne vannregionutvalg skal opprettes, og fylkesmannsembetene skal lede arbeidet med vanndirektivet i hver region

Hentet fra http://www.dirnat.no