Fire år senere har Rollags ”Anne Knudsdotter” realisert en drøm og gjort skepsisen til skamme.

Linda Løvli (24) er født og oppvokst på Ekeberg i Oslo. Hele oppveksten var hun som alle andre byjenter på hennes alder, bortsett fra at hun nok var litt over gjennomsnittet glad i dyr. At Linda fikk sommerjobb på kennel og valgte agronom-linja på videregående var derfor ingen overraskelse. Men da russebilen ble døpt ”Avslørte bondepiker” begynte omgangskretsen å ane at noe var i gjære.
En måned etter siste eksamen dro Linda til fjells.
 

Linda poserer utenfor fjellstua sammen med hunden Ronja og anda Bosse. Den irske setteren er ikke det spor interessert i sin fjærkledte nabo, og ser ut til å ha glemt at hun egentlig er en fuglehund.

Budeie på slump
Det hele begynte for fire år siden, nærmere bestemt i februar 2004. Sammen med vennegjengen var Linda på Veggli for første gang.
- Vi var egentlig bare på ferie, minnes Linda. Jeg syntes jo selvfølgelig at det var fint her oppe,men tenkte jo ikke så mye mer på det. Februar ble til mai. Plutselig stod Veggli Fjellstue uten eiere. - På den tida jobbet faren min med å sette opp noen hytter i området. Han bodde da på Fjellstua sammen med noen snekkere, og fikk høre at de trengte noen til å overta driften. Jeg var akkurat ferdig på interlands-bruksskolen i Oslo, og hadde egentlig ikke lagt så store planer for veien videre. Jeg bestemte meg da for å leie og drive fjellstua i ett år, sier Linda.
Men fjellstua trengte både oppgradering og oppussing. Et stort prosjekt, som Linda ikke ville kaste seg over med mindre fortjenesten gikk i hennes lomme.
- Så sånn gikk det til at jeg kjøpte meg fjellstue, ler Linda. Det var fire år siden. Mye har skjedd på området som i mange år lå så godt som brakk. To utleiehytter har blitt satt opp, i tillegg til to større hytter som nå er solgt til privatpersoner. Området er gjerdet inn, fjellstua er pusset opp innvendig, det er lagt nytt tak på dyrehusene, og blitt satt opp både grillstue og paviljong.
Og så var det dyra, da. Da Linda kom til Fjellstua for fire år siden var Ronja det eneste kjæledyret. I dag er Veggli Fjellstue rene dyrehagen. En flokk kaniner, fire geiter, en hest, to minigriser, katter, høner, ender, gåsa Bodil, chinchillaer og hundene Ronja og Cognac bor nå på Veggli sammen med Linda. Og i takt med de firbeinte har også gjester på to bein begynt å vende tilbake. Hver dag serverer Linda middag, vafler og rykende varm kaffe til fjellfolket. Og skulle veien tilbake til hytta bli for lang, så kan Veggli Fjellstue tilby en varm seng til så mye som 58 overnattingsgjester.
Og flere skal det bli. Et nytt servicebygg har begynt å ta form inne på området. Dette skal romme både dusjer og vaskemaskiner til hyttefolket i området rundt, i tillegg til to nye utleieenheter.  

Hunden Cognac hviner av glede når Linda kaster en pinne. Her er det nok av tumleplass, både for to- og firbeinte. I bakgrunnen skimtes noen av utleiehyttene som er satt opp inne på fjellstuas område.

Jantelov og fremtidsdrømmer
Akkurat det ser Linda fram til. Når servicebygget på gårdsplassen står ferdig en gang til vinteren, har den urbane budeia noe å glede seg til personlig også. I fire år har Linda bokstavlig talt bodd på jobb. Soverommet, og alle sine personlige ting, har hun i en av fløyene på fjellstua. Til vinteren blir alt annerledes.
- Da skal jeg få egen leilighet på toppen av servicebygget, stråler Linda. Jeg gleder meg så utrolig til å få et eget sted. Tanken på at jeg snart skal få muligheten til å gå hjem fra jobb er omtrent det eneste som holder meg her.
For det har ikke bare vært lett for en ung og driftig oslojente å flytte til et lite bygdesamfunn.
- Hyttefolket her oppe på fjellet har tatt veldig godt imot meg. De fleste er veldig glade for at fjellstua endelig har åpnet igjen. Det har tatt lang tid å bygge opp igjen det litt frynsete ryktet fjellstua hadde, sier Linda og fortsetter: - Men nede i bygda er det annerledes. Det er vanskelig for meg som er fra Oslo å komme inn i et lite bygdesamfunn. Jeg vil jo bare drive stedet på best mulig måte. Men man skal ikke komme hit og tro man er noe. Janteloven gjelder også her, og det er til tider litt håpløst, sukker Linda. 

Geitebukken Harley er en stor hit blant barna i Veggli. Hans karakteristiske horn fungerer nemlig perfekt som sykkelstyre på korte rideturer. Som takk krever den snille geita gulerøtter – og kanskje litt tobakk.

Gir ikke opp
Til tross for litt motgang har ikke 24-åringen tenkt å gi opp. De siste to årene har hun drevet fjellstua så å si alene. Hun har ingen fast avløser, men nyter godt av hjelp fra venner og familie i de mest hektiske periodene. Etter fire års hardt arbeid er det ennå mye som gjenstår før alt er slik Linda vil ha det på Veggli.
- Jeg kan fint se for meg å være på fjellstua om ti år. Men for at det skal gå er det mye som må bli annerledes, sier Linda stille. En gang i framtida håper jeg å få noen ansatte, eller kanskje også leie ut fjellstua i perioder. Det hadde vært deilig å slippe å være her hele tida. Man blir jo litt lei av aldri å få noe tid til seg selv. Det er fryktelig mye ansvar med cafeen, alle dyra og så videre. Det hender så absolutt at jeg savner å ha en vanlig 8-16-jobb, sier Linda ettertenksomt.
Hun stryker Ronja over pelsen. Et rødbrunt hode med hengivne øyne legger seg i fanget hennes.
- Men jeg angrer ikke på at jeg valgte dette livet. Jeg ville gjort det igjen når som helst.