Det juridiske spørsmålet var hvilke konsekvenser det hadde at banen ble bygget uten at nødvendige søknader om dispensasjon og byggetillatelse var inngitt, med den følge at den måtte fjernes. Var det entreprenørens eller hytteeierens ansvar at banen ble anlagt uten at det var søkt om nødvendige tillatelser? Hytteeieren pekte på entreprenøren. Vedkommende fikk ingen støtte i tingretten der entreprenøren ble frifunnet for kravet. Dermed anket hytteeieren saken til Agder lagmannsrett

Tilbød seg å undersøke

Der fikk hun medhold i kravet om tilbakebetaling av kostnadene hun fikk i forbindelse med riving og fjerning av anlegget. Rettens flertall kom til at entreprenøren hadde brutt det som kalles frarådingsplikten. Entreprenøren hadde nemlig tilbudt seg å undersøke om tiltaket var søknadspliktig. Ifølge ham selv oppsøkte han kommunen og snakket med to saksbehandlere i bygningsetaten sommeren 2015. Han leverte inn noen tegninger og ba om tilbakemelding. Da han ikke hørte noe, purret han et par ganger og kom i kontakt med byggesaksbehandler. Kommunen fant ikke papirene.

Geit bare banen er grønn

I en følgende e-postutveksling skrev kommunens saksbehandler at han ikke kunne se det skulle være noen søknadsplikt ved å erstatte overflaten på marka fra naturgress til kunstgress – og at nytt gress blir grønt «ikke en annen farge/markeringer som privatiserer ytterligere». Han gjorde oppmerksom på at terrenginngrep derimot ville være søknadspliktig etter plan- og bygningsloven. 

Da hytteeieren ville endre planene til å anlegge en hardcourt, dvs anlegge en bane på støpt underlag, mente entreprenøren det ville gå for det samme - «så lenge banen blir grønn». Dermed ble det ikke søkt om tillatelse til anlegget, som nå var klart søknadspliktig.

Her kan du lese hele dommen.

Lagmannsrettens flertall mente at det forelå en muntlig avtale dem i mellom om at det var entreprenøren som skulle undersøke om det var nødvendig å søke om byggetillatelse. Flertallet konkluderer, riktignok under tvil, med at entreprenøren ikke oppfylte sin plikt som tjenesteyter etter håndverkertjenesteloven. Den forplikter - i dette tilfelle entreprenøren - til å ivareta hytteeierens interesser med «tilbørlig omsorg». Plikten til å fraråde å anlegge tennisbanen uten at det var søkt om nødvendige offentlige tillatelser, ble altså forsømt.

Selv om også hytteeieren er vesentlig å bebreide for å ha fått tennisbanen bygget uten at det var søkt om det, er det etter flertallets syn ikke tilstrekkelig dekning for å si at partene var enige om at tiltaket skulle gjennomføres til tross for risikoen knyttet til søknadsplikt.