Vi kom over ei hytte i Tønsberg kommune, nær Oslofjorden, men uten sjøutsikt. Hva prisantydningen var, husker jeg ikke, men antageligvis omtrent akkurat en halv million.
– Avtale
Budene lot først vente på seg, men da de endelig kom i gang, gikk det fort, selv om sprangene ikke var store – stort sett på fem og ti tusen kroner, med frister helt ned i fem minutter.
På 550.000 kroner klinte vi til. 570.000 – det gjelder jo å riste av seg de andre budgiverne.
Selgeren var ikke helt fornøyd, så vi dro til med ti tusen til – 580.000.
– Avtale, formidlet megleren, – men da måtte vi skifte terrassedøra selv, ikke selgeren, som det sto i prospektet.
Helt i adrenalintåka
Det hadde ikke vi sett, men med blodet fullt av adrenalin var plutselig forhandlingene blitt det viktigste, ikke hytta:
– 575.000, fem minutter, var det endelige budet vårt. Vi måtte jo ha fem tusen kroner for døra som vi egentlig ikke hadde peiling på at det var noe i veien med i det hele tatt, og i alle fall ikke at det, ifølge prospektet, var selgerens ansvar å skifte den.
Det gikk bare to, tre minutter. Avslag. Selgeren var ikke interessert.
God butikk
Tre uker seinere ble hytta solgt for 670.000. Selgeren, som hadde mest is i blodet, og kanskje var blitt sånn passe irritert på dem som var mest opptatt av fem usle tusenlapper i en halvmillionshandel , kunne innkassere 95.000 ekstra.
Det hører også med til historien at hytta skiftet eier også i 2005. Da gikk den for 1.150.000 kroner. Ikke rart de fikk godt betalt – de hadde nok skiftet terrassedøra.
